Etter artikkelen jeg skrev om ”Det store bekkerøveriet” har flere spurt om meg om forholdet vindkraft og grønne sertifikater, og om jeg er imot hele ordningen, eller om jeg bare vil ha ut vannkraften.
Fullt vannslipp i Rjukanfossen er sjeldent syn. Slik så han tilnærmet ut før utbygginga for mer enn hundre år siden.
Helt fra ideen om grønne sertifikater kom opp har jeg vært motstander av at vannkraften skulle bli en del av systemet. I Soria Moria I fra 2005 sto det også at kun minikraftverk kunne omfattes av ordningen. Fra min side har motstanden mot at vannkraft skulle inn i systemet bygd på to hovedargumenter:
For det første er mange vannkraftutbygginger svært lønnsomme helt uten noen form for subsidier. Jeg mener det er galt å bruke subsidier, indirekte eller direkte, for å fremme noe som lønnsomt fra før. Vi har nok av gode formål som trenger penger, til at lønnsomme vannkraftutbygginger skal kunne nyte godt av subsidier.
For det andre mener jeg norsk vassdragsnatur har ofret nok. Vi har bygd ut vannkraft i over 100 år. De gjenværende vassdragene har verdier som ikke kan måles i kWh, men disse verdiene er langt større en verdien av kraftpotensialet.
De fleste som har kommentert ”Det store bekkerøveriet” sier at selvsagt skal vi ta hensyn til naturmangfold når vi bygger vannkraft, men få er konkrete på hvordan, og ikke mange nok støtter ideen om en ny verneplan for den kystnære vassdragsnaturen. En ny verneplan kan gjøre en forskjell, og redusert de negative konsekvensene av de grønne sertifikatene betydelig.
Jeg har derimot vært tilhenger av at vindkraft skulle være en del av systemet med grønne sertifikater. Årsaken til det er at vi har bygd ut lite, og har potensiale til å bygge ut mer. I tillegg kommer at i motsetning til vannkraft er ikke vindkraft noen pengemaskin som er lønnsom uten støtte. Samtidig ser jeg at mange vindkraftprosjekter har negative konsekvenser for naturmangfoldet. Vindkraft kan være et problem for fuglelivet, og vindmøllene preger i stor grad landskapet de plasseres i.
Problemet med at vi ikke har noen garanti for at økt fornybar kraft erstatter kullkraft gjelder selvsagt både vann- og vindkraft. Derfor mener jeg man må vise edruelighet når man begrunner utbygginger av ny kraft med klimaargumenter.
I debatten om gasskraftverk i Norge på 90-tallet argumenterte tilhengerne med at gasskraft ville erstatte kullkraft, og dermed føre til reduserte klimautslipp. Den gangen argumenterte en samlet miljøbevegelse mot denne logikken, fordi vi ikke hadde noen garanti for at slik substitusjon ville skje, og at faren var stor for at utbygging av gasskraft bare bidro til å øke det samlede energiforbruket. Den samme logikken gjelder fornybar energi, selv om miljøgevinsten er større hvis det faktisk blir en erstatning.
I dag har vi et bra overskudd av kraft, om vi får noen klimagevinst av dette overskuddet gjenstår å se. Skyter elektrifiseringen av bilparken fart kan vi få erstattet bensin, det har en åpenbar gevinst. Klimaarbeidet framover må ha fokus på å få bort utslippene. Å få bort fyring med olje er en god start.
Her er noen artikler og kommentarer i tilknytning til ”Det store bekkerøveriet”:
http://www.nordlys.no/debatt/kommentar/article6208556.ece
http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2458719.ece
http://miljookonomene.blogspot.no/2012/08/angrende-miljpolitiker.html
http://esalen.wordpress.com/tag/gronne-sertifikater/
http://energiogklima.no/nyhetsblogg/bjartnes/klare-til-omkamp/
http://venstrevri.blogspot.no/2012/08/grnt-batteri-politisk-skreddersm-for.html
Heidisblogg 
Bekkerøveri er for svakt uttrykk. Jeg vil kalle det elveran. Disse «småkraftverkene» er til sammen større enn mange storutbygginger. Snart ser vi ikke en eneste småelv renne. Det er forjævlig!