Dreper skolen barns kreativitet?

 I dag begynner Oda på skolen. I 13 år skal norsk skole forme barnet mitt. Vil hun komme ut som et helt menneske, struttende av kunnskap, kreativitet og selvtillit? Jeg vet ikke, men nå er det alvor på Lakkegata skole.

Som alle foreldre til en førsteklassing er jeg spent, til og med en smule nervøs. Vil hun finne seg til rette? Vil hun få venner? Vil hun lære noe? Vil hun fortsatt være den selvsikre lille jenta som elsker å opptre med ting hun egentlig ikke kan, eller vil det personligheten hennes endres totalt?

Erfarne foreldre forsikrer meg om at det går bra. Oda har vært på prøvedag på skolen, og rektor har fortalt foreldrene om hvordan skolen har tenkt å lære barne våre å lese. Det skal skje før jul i første klasse. Jeg skvatt litt da jeg hørte det første gang. Oda er fem og ett halvt år, og blir yngst i klassen ettersom hun er født 29. desember. Jeg var sju og ett halvt år da jeg startet i skolen, og kunne ikke lese. Verden går nok framover.

Oda vil gå ut av videregående skole i 2026, og bruker hun 5-10 år på å få seg en utdanning, skal hun inn på

arbeidsmarkedet en gang etter 2030. Vi vet veldig lite om hvordan det arbeidsmarkedet ser ut. I følge UNESCO vil flere unge mennesker i verden få utdanning de neste 30 årene, enn det var mennesker som fikk utdanning fra tidenes morgen og fram til i dag. Hva gjør det med verdien av utdannelse?

Ettersom Odas nært forestående skolestart gjorde meg mer interessert enn vanlig i skolesaker, kom jeg over Sir Ken Robinson. Robinson er forfatter, foredragsholder og rådgiver i spørsmål knyttet til utdanning, kreativitet og innovasjon. Hans hovedpoeng er at i framtiden vil kreativitet være like viktig som kunnskap, og at skolen må behandle de kreative fagene med samme status som kunnskapsfagene.

Alle barn har i følge Robinson eksepsjonelle talenter. Problemet er måten vi behandler talentene på. Han forteller følgende historie fra en undervisningstime i tegning: Ei lita jente på seks år, som ikke var spesielt god til å følge med i timene ellers, satt helt oppslukt og tegnet da læreren kom bort til henne og sa:

–          ”Hva tegner du?” og jenta svarte:

–          ”Jeg tegner et bilde av Gud,” og læreren sa:

–          ”Men ingen vet hvordan Gud ser ut,” og den lille jenta svarte ham:

–          ”Det vil de få vite om fem minutter!”

Oda utenfor Lakkegata skole

Barn er normalt ikke redd for å gjøre feil. Vet de ikke svaret, prøver de seg fram. Hvis du ikke er forberedt på å gjøre en feil, vil du heller aldri komme opp med noe virkelig orginalt, mener Robinson. Problemet er at før barna har blitt voksne har de mistet evnen til å tørre å gjøre feil. I stedet har de utviklet angst for å gjøre feil. I mange utdanningssystemer er ”feil” det verste du kan gjøre. Som et resultat utdanner vi mennesker ut av deres kreative evner.

I følge Robinson har alle skolesystemene i verden det til felles at de dreper barns kreativitet. Picasso sa en gang at alle barn er født kunstnere, problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp. Vi vokser ikke inn i kreativiteten, i følge Robinsen, vi vokser ut av den, eller mer presist; vi blir utdannet ut av våre kreative evner.

Hvis vi landet som romvesener på planeten Jorda, og skulle studere utdanningssystemet, og spørre oss hva målet med systemet er, hvem som gjorde alt riktig, hvem som fikk de beste karakterene, må svaret i følge Robinson bli at målet med utdanningssystemet vårt er å produsere universitetsprofessorer! Ikke et vondt ord om universitetsprofessorer, men holde dem opp som en slags høyere form for all menneskelig prestasjon, neppe. Robinson mener at de fleste universitetsprofessorer kjennetegnes ved at de har mistet kroppen sin, ikke bokstavelig, men at de utelukkende lever i hodene sine. Kroppen er redusert til en transportform, som bringer hodet fra et møtet til et annet.

Gillian Lynne som er koreograf, og har satt opp ”Phantom of the Opera” og ”Cats” har fortalt Robinson hvordan hun ble en danser. Gillian gikk på skole på 30-tallet og var virkelig håpløs. Foreldrene hennes fikk brev med hjem hvor det sto at skolen trodde hun hadde alvorlige læringsvansker, hun kunne ikke konsentrere seg og satt aldri i ro. Gillian ble sendt til en spesialist. Sammen med moren møtte hun opp hos spesialisten, og moren la ut om alle problemene til Gillian. Etter 20 min sa spesialisten til Gillian at han måtte snakke litt med moren hennes alene, men at det ikke skulle ta lang tid. På vei ut av kontoret satte han på musikk, og da de kom ut sa han til moren at hun skulle se på datteren gjennom vinduet i døra. I det øyeblikket de var ute av døra var Gillian på føttene og bevegde seg til musikken, og de sto og betraktet henne en stund før spesialisten sa: ”Fru Lynne, Gillian er ikke syk, hun er en danser, ta henne med til en danseskole.”

Gillian fortalt hvor fantastisk det var å komme på en danseskole. Der traff hun barn som var akkurat som henne. Barn som ikke kunne sitte stille, og som måtte bevege seg for å tenke. Gillian Lynne ble danser for The Royal Ballet i London, og startet sitt eget dansekompani, traff Andrew Lloyd Weber, og er ansvarlig for noen av verdens mest suksessfulle musikalproduksjoner. Hun har underholdt millioner og er mangemilionær. Andre spesialister ville ha gitt henne medisiner og bedt henne roe seg ned.

Robinson vil at målet med undervisningssystemet skal være å utdanne hele mennesker, så de blir i stand til å møte en framtid vi ikke aner hvordan vil se ut.

Jeg tror ikke Oda er en danser, men jeg vet ikke hvilke talenter som skjuler seg i det lille menneske som begynte på skolen i dag. Ikke vet jeg om norsk skole dreper kreativiteten til barn heller, men jeg tror Robinsons kritikk har noe for seg. Tester, prøver og sammenlikninger skal avsløre feil og mangler. I hvor stor grad er det lov til å gjøre feil på norske skoler? Jeg vet ikke. Mitt ønske for Oda er at hun skal bli et helt menneske, og at utdanningssystemet skal bidra til å gjøre henne til det.

Advertisements

7 thoughts on “Dreper skolen barns kreativitet?

  1. Hei Heidi, veldig bra at du har oppdaget SIr Ken Robinson. Han har mye fornuftig å si om kreativitet, estetikk og verdien av et bredere kunnskapssyn. VI i MFO har levert innspill til Kunnskapsdepartementet i forbindelse med evalueringen av Kunnskapsløftet og stortingsmeldingen som er varslet på nyåret 2013. VI tar her til ordet for et bredere og mer helhetlig kunnskapssyn, og ønsker at Regjeringen innfører to nye grunnleggende ferdigheter, i tillegg til dagens fem ferdigheter. Hele innspillet finner du her: http://www.musikerorg.no/text.cfm/0_1116/mfo-onsker-et-bredere-kunnskapssyn
    mvh Hans Ole Rian

  2. Hei.
    Dessverre har nok Robinson rett i mange av sine anskuelser. Anne Bamford har nettopp gjort en kartlegging av kunst og kulturfaglig opplæring i Norge.

    Din paritkollega Bård Vegar Solhjell og jeg var i London i 2008 og møtte Anne Bamford og Paul Roberts som drev «Find your talent» og «Creative Partnerships». Disse programmene er resultatet av Robinson-rapporten`98.

    Les gjerne mer på bloggen min. http://vestbynina.wordpress.com/
    Og her er rapporten til Anne Bamford: http://www.kunstkultursenteret.no/wips/1027474213/

    Lykke til med fine Lakkegata, der jeg også tråkket mine barnesko.
    mvh Nina

  3. Sir Ken Robinsson er absolutt verd å låne øre til, men det virker som om de som har hatt muligheten til å gjøre noe med innholdet i skolen, nikker annerkjennende, og så gjør de noe helt annet. Det som har skuffet meg mest med sju år med SV-ledelse i KD, er at det faktisk ikke har skjedd noen endring av betydning ( Vær så snill å ikke svare: leksehjelp, litt frukt og fysisk aktivitet )

  4. Interessant innlegg, Heidi! Har selv en som nettopp er begynt i 2. klasse, og jeg har mange av de samme bekymringene som deg. Mitt barn har allerede en redsel for å gjøre ting feil, men det tror jeg kom før skolestart, og til tross for at vi foreldre har forsøkt å være bevisste på å lære bort at ting kan gjøres på mange ulike måter.

    Jeg er enig i mye av det som står i innlegget ditt. Samtidig er jeg minst like bekymret for nivået i og interessen for realfagene. Jeg er bekymret for om vi har en stor gruppe lærere som ikke er sterke nok i realfag til å lære bort disse litt firkantete «rett-og-galt»-fagene på en kreativ måte. Og da mener jeg noe litt mer spenstig enn all denne «fargeleggingsmatten» du høyst sannsynlig snart vil stifte bekjentskap med. Jeg har møtt elever helt opp 4. klasse som ikke har forstått titallssystemet (det grunnleggende i dette skal de kunne etter 2. klasse) – men som fattet det straks en litt kreativ sjel med god matteforståelse forklarte at førti er det samme som «fireti», bare at «noen» har bestemt at vi skal kalle det førti istedetfor… Med tanke på fremtiden til nasjonen Norge – og utviklingen av mine egne barns evner – er jeg bekymret for kunnskapsnivået hos lærerne, og deres evner til å kombinere kreativitet, pedagogikk og læring av de mer tyngre realfagene på en måte som gjør at ungene ikke blir skremt vekk fra disse fagene. Jeg kjenner ikke lærerutdanningen godt, men jeg har vel noen erfaringer og et inntrykk av at den kunne vært bedre. Kanskje er det en jobb å gjøre der.

    Og når det gjelder tankene rundt professorene – en professor er så mangt. I dag overlever du ihvertfall ikke innen oppdragsforskningen hvis du ikke er en kreativ professor/professorkompetent.

    • Kreativitet er noe som bør prege alle fag. Det er ingen motsetning mellom gode fagkunnskaper. Det er min mening at for å være å være kreativ på et område, så må man ha grunnleggende kunnskaper. De som tror at kreativitet uten faglig ballast kan skape fremtiden, de tar feil. Les Sir Kens The element, så opplever man denne sammenhengen tydelig. Kreativitet betyr ikke at alle skal oppfinne hvert sitt hjul, men oppdage nye måter å bruke hjulet på.

  5. Drepe kreativitet? Ja, kanskje. Det som er verre er at skolen dreper lærelysten. En lærelyst som hos noen barn er så sterk at de «tar seg til rette i læreboka» og regner «for langt». Eller de blir så frustrert over all fargeleggingsmatten at de i ren frustrasjon blir utagerende. Forstyrrer undervisningen. Det er ikke spennende å sitte og telle kongler eller fargelegge mengder når du har kunnet gangetabellen en stund. Det er heller ikke spennende å lytte ut «første lyden i ordet» når du har lært deg selv å lese i en alder av 4.

    Det heter seg så vakkert at de «flinke klarer seg alltids». Men det er dessverre ikke sant. Noen klarer seg alltids. Noen logger av på skolen, men finner kanskje andre måter å få utløp for sin lærelyst. Noen blir klassens bråkmaker i ren frustrasjon. Noen tror det er noe galt med dem fordi de føler at de ikke passer inn. – Heldigvis er det også noen som «våkner» når de får fagsterke lektorer som lærere på ungdomsskolen. Lærere som ser at her er det evner som har ligget i dvale for lenge.

    Håper du vil lese innlegget fra Siv Gamlem om «Eleven som så gjerne ville lære mer» (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread219248/) og ta historien på alvor. Den er sann. Dessverre!
    Jeg håper også at du tillater deg å tenke tanken at norsk skole kanskje ikke tilbyr evnerike barn den skolen vi burde tilby dem.

    Det hjelper ikke at opplæringsloven også gjelder for faglig sterke elever, såkalte evnerike elever, så lenge for mange lærere fortsatt sier «Jeg har så mange svake elever i denne klassen at jeg ikke har tjangs til å tilpasse for han sterke».
    (Og ja, jeg er veldig glad i mange av mine «svake» elever, de skal få sin tilpasning, men det skal aldri, aldri gå på bekostning av den eller de elevene som f.eks. må ha mattebøker for 2 trinn over, eller leser ungdomsbøker i 3.klasse!)

    Ønsker deg lykke til som skolemamma. Det er litt av en overgang for både liten og stor. – Husket du fra før hvordan det nå var å sette boktrekk på bøkene? 🙂

  6. Det er et veldig godt poeng du tar opp Heidi, men dessverre har ingen politiker i Norge gjort noe for å bedre problemet. Hele tanken med at staten skal diktere hva som mates inn i hodet på alle våre barn er hinsides. Hvem er noen politikere eller byråkrater til å vite hva riktig teori innenfor f.eks. økonomifaget er, og definere hvordan alle kull økonomistudenter tenker og agerer? Er det rart vi ser en nedsmelting i økonomiene rundt om oss når John Maynard Keynes er dyrket som en gud av alle og enhver?

    Denne videoen er en tankevekker, og er slik jeg ser det inne på det sporet du går opp i dette innlegget ditt: http://www.youtube.com/watch?v=lnLfULhAC0w&feature=player_embedded

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s